Hjemmefødsel? Er det trygt da?
Jeg vet at dette er en barnematblogg, men for å komme til barnemat, må man blant annet gjennom en fødsel. Og det er en ting jeg har lyst å snakke om i dag.
Her om dagen satt jeg å så på “Fødeavdelingen på TVNorge”, og jeg kjente historien min trykke på. Den må ut. Fødselshistorien må ut. Jeg synes det er så synd at så mange kommende mammaer frykter fødselene. Det hyles, presses, alt føles så mekanisk. Så fjernt fra det jeg føler er en god fødsel. Jeg tror at det er så mye vi kan gjøre for å være godt forberedt til en god fødsel. Hvor vi kvinner tør å lytte til instinktet, ha troen på at vi klarer å føde og tar kontroll over vår egen fødsel.
———————————–
Min førstefødte
Selv har jeg født to barn. To nydelige barn, på normalt vis, uten noen form for smertelindring. Eller, det skal sies at jeg slukte lystgassen rått under min første fødsel, og følte egentlig at jeg hadde vært på fest og drukket 4-5 pils, og jeg minnes jeg gjorde peace-tegn med en gang lystgassen kom på bordet. Jeg maste etter epidural, og hadde aldri ant at en fødsel skulle være så smertefull.
Gravid med Frida i 2012.
I og med at jeg har plassert en megastor (som ville være 5 åringens ord) tatovering på ryggen, var anestesilegen heller skeptisk til å sette nåler gjennom blekk og inn i korsryggen min. I tillegg sa jordmor at “du, nå kommer babyen snart altså”. Liggende i en hard fødeseng, på siden, lettere frustrert, måtte ha spyttbekken fordi jeg spøy og gulpet på grunn av harde rier, du så herlig… Jeg hadde forresten aldri hørt om at noen brakk seg under fødsel, så dette kom som en skikkelig overraskelse.
Lystgass
Jeg husker barnepleieren lente seg mot beinet mitt og jeg sparket ifra, og Frida kom til verden. Og jeg skjønte egentlig ingenting, og sa noe sånt som “hei du”. Og tenkte i mitt stille sinn, “jøss, hva skjedde nå?”. Hun ble lagt til brystet mitt fikk ligge der lenge. Men jeg husker jeg tenkte “skal du ikke stoppe å hyle snart?”, jeg var så sliten, ville bare sove.
Frida nyfødt
En lang historie kort, jeg kunne ikke fordra å være på barsel. Du kan lese mer om historien min her.
Ammingen gikk i dass etter 6 uker, og jeg hadde evig dårlig samvittighet for å ikke klare å gi mat til mitt eget barn.
Pappakos
Vil bare sove tett inntil
Føde hjemme?
Jeg visste at jeg ønsker flere barn, og da Frida var 2 ½ kom lille Tiril til verden. Denne gangen skulle alt gå så mye annerledes. Ikke det at jeg hadde noen spesielt fæl fødselsopplevelse første gangen, men jeg hadde jo en tanke om at den kunne vært mye bedre. Mye mer min. Jeg ønsket å få til ammingen. Jeg ønsket en rolig fødsel og jeg ønsket ikke å ligge på barselavdelingen.
Jeg hadde fleipet litt med hjemmefødsel en stund. Skal jeg føde igjen så kan jeg like gjerne føde hjemme. For fødslene gikk jo fint, jeg likte overhode ikke stresset på barsel. 10 uker på vei snakket jeg med hjemmejordmor for første gang. Tankene surret litt til, men litt etter litt ble jeg mer og mer klar for tanken om å føde hjemme i min egen stue.
Gravid med Tiril
Crazy bananas
Crazy bananas tenkte mange, men jeg var sikker i min sak, og jeg fikk faktisk ikke så mange kommentarer som jeg hadde forventet. Jeg visste dette ville gå fint. Nå må jeg bare nevne at det viktigste i en fødsel er at du som mamma føler deg trygg. Jeg følte meg 100% trygg med mitt valg om å føde hjemme.
Ideen om å ha samme jordmor, i svangerskapsoppfølging og i fødsel synes jeg var helt fantastisk. Jeg skulle ha noen som kjente meg, som hadde fulgt meg i nesten 9 måneder. Dette appellerte til meg, rett inn i hjerterota.
Jordmoren min finner du her!
Trygg oppfølging i svangerskapet
Vi planla, fikk leid fødekar, skaffet trekk til fødekar, fikk oppfølging, jeg var redd fordi det på et tidspunkt var lite bevegelse mot slutten av svangerskapet (alt viste seg å være helt normalt). Jeg forberedte meg til fødsel med mental trening, meditasjon, hypnobirthing-teknikker og pusteteknikker. Jeg visste hva jeg gikk til, og denne gangen skulle jeg være sjef i egen fødsel.
Testing av fødekar
Fødedagen
Aller først må jeg fortelle deg en liten historie. Jeg har en kusine som jeg har vært bestevenn med siden jeg var født. Vi har fulgt hverandre i tykt og tynt hele livet, og jeg er så utrolig glad for å hatt henne og å ha henne i livet mitt. Vi tøyset ofte med at vi skulle få barn på likt. 2012 kom, jeg fikk mitt første barn og planen ble vel lagt litt på is.
I 2014 hadde jeg besøk av min fine kusine. Jeg kjørte henne til toget etter at hun hadde vært på besøk hos meg, og før jeg slapp henne av til toget måtte jeg fortelle henne hemmeligheten. At jeg var gravid, 5 uker på vei. Og jeg tror jeg husker dette ganske ordrett; “Du, jeg må fortelle deg en hemmelighet”, hvor hun svarer “jeg og!!”. Jøss tenker jeg. Og jeg sier “jeg er gravid, jeg er 5 uker på vei”, og hun sier “jeg og, 5 ½ uker”. Og så tror jeg vi bare lo. Var det mulig?
Tilbake til fødedagen. Dagen før min egen fødsel fikk jeg en mms med bilde av en liten tass og en melding at alt sto bra til. Jeg husker jeg ble rørt, sa gratulerer, men tenkte også, “åh, hun er ferdig, så heldig”.
Da jeg fødte Frida gikk vannet da vi skulle kjøpe dørmatte på Jysk. Heldigvis hadde jeg svart bukse på, og jeg kom meg inn i bilen og dekket setet med poser og andre ting for å passe på å ikke få fostervann i bilen.
Denne gangen startet fødselen på morgenen, med små murringer, og jeg merket kjapt at det var noe på gang. Kusinen min ringte og fortalte om sin fødsel og jeg sa at jeg tipper det blir fødsel her i dag og. Som sagt, skulle det bli.
Rolig start
Murringene fortsatte på formiddagen, og jeg følte på kroppen og fulgte dens signaler. Mannen min tok med seg Frida til byen og jeg hadde noen timer alene hjemme. Da begynte jeg med redebygging for full alvor. Jeg ryddet, ryddet og ryddet. Fant frem håndklær, bleier og lastet ned rie-app. Pumpet opp fødeball (yoga/pilatesball), sende sms til jordmor og fant frem strikketøy (av alle ting). Kanskje urkvinnen våknet for fullt.
Jeg hadde en indre ro som var helt fantastisk. Om du har lest Harry Potter kan jeg sammenligne denne opplevelsen med å ta “polyksir”. For deg som ikke har lest harry Potter, kan følelsen sammenlignes med å ha full kontroll. Å nesten sveve litt ut av sin egen kropp. Vite akkurat når man skal ta de rette avgjørelsene. Og sånn var det.
På tide å ringe jordmor
Jeg fikk en innskytelse om at “nå må jeg ringe jordmor”. Jordmor kom til perfekt tidspunkt. “Nå må jeg ringe søsteren min som kan være barnevakt”. hun kom til perfekt tidspunkt. Mannen min blåste opp fødekaret, fylte i deilig varm vann (og skravlet litt form mye mens jeg hadde rier), men for en hjelp.
Da fine jordmor Cathrine kom, ble jeg undersøkt. Jeg husker det føltes som en enorm jobb å flytte meg fra fødeballen over på sofaen (ca 1 meter). Alt måtte times med rier. Hun fikk undersøkt og jeg brukte noen rier på å komme meg igjen. Lå og tenkte at nå må jeg komme meg over i fødekaret. Tenk at en liten meter kan føles så lang, men man er så intenst inne i det. Det er i hvert fall sånn jeg føler det.
Jeg krabbet meg over i fødekaret med veldig intense rier. Mannen min holdt meg i hendene og jeg kan huske at hele kroppen ristet. Jeg fokuserte, pustet, visualiserte. Under hele prosessen med rier visualiserte jeg at livmorhalsen åpnet seg, jeg brukte pusten godt og la all energi i å gå inn i meg selv og ha fokus på en og en ri.
I fødekaret ble jeg liggende å flyte mens mannen min holdt i hendene mine. Jeg merket pressetrang, og på den første rien gikk vannet, på den neste kom hodet og på den tredje kom babyen. Jordmor Cathrine nærmest stupte ned i fødekaret for å ta i mot lille Tiril, hun kom nok litt raskere enn hun hadde ventet. Å fy flate for en følelse. En liten baby, ut av magen og opp til oss.
Baby!
Jeg tok henne opp til brystet og lo. Herlighet, så rask det hadde gått. Det som er så rart med fødsler (jeg kan kun snakke for meg selv), er jo hvor intenst det er i det ene øyeblikket, og hvordan all smerte er borte i det neste. Og der satt vi, Tiril, jeg, mannen min, to jordmødre og to jordmorstudenter. Morkaken, i sitt eget tempo, i fred og ro. Og etter hvert fikk jeg flyttet meg ut av fødekaret og stabbet meg ned i dusjen.
Vel oppe igjen, geleidet av jordmor fikk jeg på meg en snasen nettingtruse og lette klær. Nå var det tid for baby, pupp, ro og egen mat. Hjemme i mitt eget hjem, senket mørket seg, det var en varm augustdag og stjerneklart. Vi hadde gjort klar sovesofaen i stuen sånn at pappaen og storesøster kunne få en rolig natt i tilfelle Tiril skulle være mye våken om natten.
Hun var som mange babyer er etter fødsel, veldig rolig, jeg derimot, med kroppen full at inntrykk etter alt som hadde skjedd, sleit med å sove. Pupp, baby, jeg og sofaen. For en sinnsyk opplevelse. Å føde et barn, å gi liv til et helt nytt menneske. Og for en helt fantastisk opplevelse.
En perfekt fødsel.
Oppfølging og legebesøk hjemme etter fødsel
Hjemme i egen stue, i fred og ro!
—————-
Dette kan kanskje provosere noen som har tøffe fødsler, men dette er min historie og mine tanker. Jeg tror veldig mange kvinner ville hatt utrolig god nytte av bedre mental forberedelse til fødsel. Tett oppfølging av samme jordmor, eventuelt å ha med seg doula på fødestuen. Ikke bli “rushet” under fødselen, med press om at “nå må du føde snart”, og “press i vei”.
Følelsen til kvinnen som føder er ekstremt viktig. Hun skal lyttes til, ikke presses til å gjøre noe hun ikke ønsker. Jeg tenkte under min første fødsel at “jaja, dette kan de jo på sykehuset, de vet jo hva de driver med”, men vet du hva. DU vet best hva som er riktig for DIN kropp, du må lytte til hjertet og stole på deg selv.
Husk å følge Bare Bra Barnemat på Facebook her.
Følg oss daglig på Snapchat her.
Klem fra Veronika
